APPENDIX m/Borglund Forlags kommentarer

Den mest omfattende av de provisoriske anordninger var den såkalte landssvikanordningen, som ble gitt 15. desember 1944. Den var et helt lovverk på 51 paragrafer og inneholdt regler om straff, inndragning og erstatning, og om et erstatningsdirektorat. Straffene var fengsel eller tvangsarbeid inntil 3 år, bøter fra kr 1000.- (ca kr 19.000.- i 2013) til et ubegrenset beløp oppover, tap av almen tillit eller begrensede rettighetstap og forbud mot å oppholde seg i bestemte områder. I vid utstrekning skulle disse straffer anvendes samtidig.

Tap av almen tillit gikk langt videre enn de rettighetstap som straffeloven omhandler i § 29, jfr. § 30. Etter landssvikanordningens § 11 medførte tap av almen tillit:

    1 Tap av stemmerett i offentlige anliggender (10 år)

    2 Tap av retten til å gjøre tjeneste i rikets krigsmakt.

    3 Tap av offentlig tjeneste som skyldige innehar.

    4 Tap av adgang til å oppnå offentlig tjeneste.

    5 Tap av rett til å inneha stilling eller drive erverv som er betinget av offentlig autorisasjon eller godkjenning.

    6 Tap av rett til å drive annen selvstendig ervervsvirksomhet av slik art som blir bestemt i dommen.

    7 Tap av ledende stilling eller lønt eller ulønt tillitsverv i selskaper, stiftelser eller sammenslutninger.

    8 Tap av rett til å oppnå slik stilling eller verv som nevnt under nr 7.

    9 Tap av adgang til å eie eller erverve:

      a) Fast eiendom,
      b) Slik rettighet i fast eiendom som det etter gjeldende lovgivning trenges konsesjon til å erverve,
      c) norsk registreringspliktig skip,
      d) aksjer eller andre andeler i norske ervervsdrivende selskaper eller sammenslutninger.
      e) I landssvikanordningens § 25 ble det slått fast at medlemmene er ansvarlige en for alle og alle for en for skade som organisasjonen har voldt ved medvirkning til rettsstridig styre av landet eller ved andre rettsstridige handlinger.

Arbeiderpartiet hadde jo rent flertall i de ti årene §11 virket.

Som man forstår, var disse vidtgående bestemmelsene av den art at de kunne brukes til å ruinere de passive NS medlemmene. De legger hovedvekt på de økonomiske straffene, spesielt for passive medlemmer (vel 40.000.) Landssvikanordningen hadde tilbakevirkende kraft, Grunnlovens § 97 har forbud mot tilbakevirkende lover, den ble satt til side.

I landssvikanordningens § 25 ble det slått fast at medlemmene er ansvarlige en for alle og alle for en for skade som organisasjonen har voldt ved medvirkning til rettsstridig styre av landet eller ved andre rettsstridige handlinger.

I anordningens § 32 gikk det også fram at dekning kan søkes hos ektefellen. Dette gjaldt selv om ektefellen ikke hadde vært med i NS. (Denne ble moderert høsten 1945).

Bestemmelsen er interessant som et vitnesbyrd om den iherdighet hvormed man søkte å ødelegge økonomisk selv passive NS medlemmer med familier. Den bidrar til å karakterisere landssvikanordningen som en av de merkeligste amnestilover som vel noensinne har sett dagens lys.

Alt som ble inndratt, ble Statens eiendom. (leiligheter, gårder, firmaer etc.)

Vel 90.000 NS medlemmer ble omfattet av landssvikanordningene, vel 40.000 av dem var passive medlemmer og hadde ikke blitt straffet etter straffeloven av 1902. Jeg tenker da på økonomisk straff med svære bøter.

§ 5 fritar de som jobbet for tyskerne (fienden) i underordnede stillinger. De utgjorde ca. 200.000.

Jeg mener at forbrytere skal straffes uansett partitilhørighet. Men etter 1945 ble det begått en grov urett mot de passive NS medlemmene. Den kollektive straffen gjorde det i ettertid vanskelig å vite hvem som hadde begått grove ugjerninger og hvem som var passive! Mindre aktive forseelser burde heller ikke vært så hardt straffet. Det tragiske er at systemet som ble innført i 1945 bidrar til at vi i dag tar alle som var medlemmer av NS som alvorlige nazister.

Norge var det eneste landet som straffet passive medlemmer, og også det eneste landet som straffet frontsøstrene da de kom hjem.

Jeg viser til Tom Harald Meyer, NTNU og Solidaritet eller nøytralitet av Torstein Strømsøe, NTNU. De kan ha mye interessant å fortelle.

Ingen i min familie har NS bakgrunn. Som sagt; jeg var ikke oppmerksom på dette før jeg oppdaget det i arbeidet med å utgi ”Bildene som skulle brennes”. I min universitetsutdannelse og i lærebøkene jeg har brukt i undervisningen i historie var det taust om dette. Jeg trodde på Gerhardsens ord om at det skulle bli et ”Kort, men rettferdig oppgjør”.

Forskning på et så stort og alvorlig felt i Norges historie har vært fraværende. Det er ganske alvorlig. Det har blitt begått en alvorlig urett mot en stor gruppe mennesker. Den uretten varer den dag i dag, viser det seg! ”Bildene som skulle brennes” var et forsøk på å forstå.

Jeg henviser til bokhylla.no. Der finnes det meste av litteraturen fra 1945.

Borglund Forlag, Kari Klepp
Cand philol (no, hist. og ty)

Tilbake